| På Charles de Gaulle-flyplassen i Paris måtte vi vente noen timer før avgang til Johannesburg. |
 |
| Overlydsflyet Concorde var et staselig syn. 25. juli samme år havarerte et fly av denne typen under takeoff fra denne flyplassen. Flytypen ble etter hvert tatt ut av trafikk. |
 |
| Denne Airbus-maskinen skulle frakte oss til Johannesburg i løpet av natta. 11 timer var flytiden. |
 |
| Vel framme på Sir Seretse Khama flyplass i Botswanas hovedstad Gaborone ble det et gledelig gjensyn med Frik og Turi. |
 |
| Vår første lunsj på Afrikansk jord. Vertskapet disponerte denne eneboligen i Sebele under sitt tre år lange opphold i Botswana. |
 |
| Kveldens middag bestod av beste Botswana-kjøtt på grillspyd – med mais, sopp, løk og paprika. En god vin hørte med. Etterpå nøt herrene en Calvados med sigar til. Livet kan være herlig! |
 |
| Venstrekjøring var litt uvant - ikke minst i rundkjøringene. Her er vi på vei inn til Gaborone sentrum. |
 |
På torvet gikk handelen livlig. Vi shoppet ikke så mye, men av og til støtte vi på svært ivrige selgere. Her kunne du til og med kjøpe hårete, ristede åmer som snacks!
Etterpå tok vi en kald øl på terrassen til «President Hotel». |
 |
| Salg i klesbutikken. Betjeningen danser og synger mens de viser fram varene. Det var spesielt å oppleve disse menneskene i sitt rette element. De strålte av livsglede. |
 |
| Dette er hovedkvarteret til SADC, det sørlige Afrikas motstykke til EU. |
 |
| Denne typiske afrikanske restauranten ligger i Mocolodi naturreservat. Rett før vårt besøk var en Mocambiquian Spitting Cobra innom. Den ble hentet av de militære, som brukte slangens gift til å lage motgift. |
 |
| Frik arbeidet som rådgiver for forskning og høyere undervisning i landbruk (SADC). |
 |
I god tid før vi kom hadde Turi og Frik planlagt en ukes safari med egen bil. Turen startet i Gaborone, og overnattingene var disse:
1 Francistown
2-3 Victoria Falls
4-5 Kasane
6 Maun
7 Ghantzi
Vertskapets erfaringer fra tidligere turer bidro til at vi lærte veldig mye underveis. |
 |
Botswanas kveg er en av landets stoltheter.
På denne tiden av året er det høst på den sørlige halvkule. Snodig var det også at sola gikk «feil» vei på himmelen! |
 |
| Foran oss lå en 3000 km lang biltur. Her passerer vi den sørlige vendesirkel på vei nordøstover. |
 |
| Esler var et vanlig syn. Her som trekkdyr i firspann. På femti- og sekstitallet kjørte vi selv rundt på liknende vis hjemme – med hest. |
 |
| En typisk afrikansk landsby med «rondawells» – runde jordhytter med stråtak. |
 |
| Første overnatting fant sted på Marang Hotel i Francistown. Der møtte vi Norges generalkonsul til Botswana, som mer enn gjerne stilte som fotograf. På menyen stod spare ribs. |
 |
Hotellrommene var frittstående stråhytter på pæler. Her var det eksotisk å bo, og standarden var helt grei.
Etter planen skulle vi nå reist videre over grensen til Zimbabwe og overnatte i byen Bulawayo, men der var det uroligheter. President Mugabes «krigsveteraner» jaget hvite bønder fra farmene sine, og det gikk temmelig hardt for seg. Venner av vertskapet vårt hadde slektninger som bodde i området, og de mente det var for farlig å dra inn dit.
Vi skulle uansett til Zimbabwe, men besluttet å følge grensen nordvestover – på Botswana-siden. |
 |
|
| Plutselig stod den rett ved veien – den første elefanten! Det skulle bli mange, mange flere... |
 |
| Lenger nord var det tryggere å krysse grensen til Zimbabwe. Vårt mål var byen Victoria Falls. |
 |
| Etter å ha tatt inn på «Jingle Bells» vertshus, skulle vi ut og spise middag. Da møtte vi denne ruggen – som ikke brydde seg mye om stoppskiltet... |
 |
Inngangen til Victoria Falls, som Livingstone oppkalte etter sin dronning. Det skjedde da han holdt på å styrte utfor fossen med sitt følge, på jakt etter en handelsvei fra det indre Afrika til Det indiske hav.
Vannføringen var så stor at noen av oss leide regnfrakk mot gufsen. |
 |
Navnet Victoria Falls forteller oss at det er flere fossefall langs den lange kløfta.
Main Falls (bildet) har en fallhøyde på 93 meter. |
 |
| Etter å ha vandret langs kløfta og sett de forskjellige fossefallene, er vi kommet fram til brua over til Zambia. Den er en del av Cecil Rhodes' ville idè om en jernbane fra Cape Town til Kairo. Brua ble bygd først på 1900-tallet. |
 |
| Den svære brua rommer jernbane, biler, fotgjengere – og strikkhoppere. Her har vi spasert en kjapp tur over til Zambia. |
 |
| The Victoria Falls Hotel er en levning fra kolonitiden. Den stolte bygningen ligger flott til i en park med utsikt mot fossefallene. |
 |
Nå var det tid for en «rikmannslunsj».
– Er det mer fruene ønsker? |
 |
| Fra parken foran hotellet er det panoramautsikt mot fossefallene, brua og byen Livingstone i Zambia (som vi skimter til høyre). |
 |
|
| På Restaurant Boma i Victoria Falls kunne vi nyte mange forskjellige retter, mens vi ble underholdt med trommer og dans. |
 |
| Under måltidet kom Lovejoy og fortalte et lokalt eventyr – noe han selvsagt skulle ha litt penger for. |
 |
| På Jingle Bells vertshus laget Tembi nydelig engelsk frokost til oss. Hun var også nydelig... |
 |
|
| Tilbake i Botswana dro vi til byen Kasane. Der tok vi inn på Chobe Safari Lodge. Ett av tilbudene var et cruise på Chobe River – ei grenseelv mot Namibia. Turen varte til solnedgang. |
 |
| «Le croco!» ropte en fransk medpassasjer. Da fikk vi øye på krokodillen. Kanskje var det den samme som for en måned siden satte en japaner til livs. |
 |
| Høyt i tretoppen oppdaget jeg en ørn. Mens jeg zoomet inn skjedde det noe... |
 |
| – Enda en ørn! Og så endte det i en erotisk scene. |
 |
| Disse papegøyeliknende fuglene hekker i jordhuler på elvebredden. Kan det være White-fronted Bee-eater? |
 |
| Åpent landskap: Chobe River med Namibia i bakgrunnen. |
 |
| Sola går "bratt" ned over Namibia, og i løpet av noen minutter blir det helt mørkt. |
 |
| Tidlig første påskedag dro vi ut på en ti timers «game drive» med privat bil i Chobe National Park. Den første vi møtte var denne bavianen. Lenger borte i treet skimtet vi flere. |
 |
| En flokk perlehøns løp unna da vi nærmet oss. |
 |
| Flokker av impala så vi rett som det var. Ikke rart at noen kaller dem «ugras». |
 |
| Ei hunnløve fulgte med en bøffelflokk som hadde vært ved elva for å drikke på morgenen. Etterpå prøvde hun seg på et angrep, men det ble ikke noe bytte denne gangen. I nærheten ventet de to ungene hennes. |
 |
| Bøffelflokken holdt seg samlet etter løveangrepet. Den kvite fuglen er dyras renovasjonsarbeider. |
 |
| Sjiraffen beitet høyt til værs og åt gjerne tornefulle vekster. |
 |
| Disse fuglene var vi usikre på. Kanskje var det Senegal Coucal? |
 |
| Dette var visstnok en Blacksmith Plover. |
 |
| Små og store vortesvin vrikket av gårde - ofte med halene til værs. Mange restauranter serverer kjøtt av «warthog». |
 |
| Rota opp og toppen ned, sier de innfødte om baobab-treet. |
 |
| Elefantene fuktet seg i elva, før de rullet seg i gjørma for å få beskyttelse mot sola. |
 |
| En waterbock kjennetegnes ved den kvite ringen på bakparten. |
 |
| En bille strevde med å trille ei diger kule av elefantmøkk. Teknikken var god. Hodet og forbeina pekte ned mens bakbeina trillet den svære lasten av gårde. |
 |
| Denne skilpadda i basketballstørrelse var godt kamuflert. |
 |
| Kori bustard er verdens største flygende fugl, og kjennes blant annet på nakkesveisen. |
 |
| Etter ti timer i naturreservatet var det godt å komme tilbake til lodgen. Gode og mette satte vi oss på balkongen med en kopp te – og fikk med oss den fantastiske solnedgangen. |
 |
Neste dag var målet Okavango – verdens største innlandsdelta. Men den korteste veien dit var ødelagt av regn, så vi måtte ta en omvei om byen Nata, lenger øst. Derfra kjørte vi rett vestover mot Maun – «inngangsporten» til Okavango.
På veien kom vi over et «kill» hvor sultne gribber forsynte seg. |
 |
| Svære termittuer står her og der som skulpturer i landskapet. |
|
|
| En fin måte å se Okavango-deltaet på, er fra fly. Her parkerer Frik firehjulstrekkeren ved flyplassen i Maun. |
 |
| Vi leide en velbrukt enmotors Cessna, ført av den pur unge piloten Gregg. – Noen av oss var litt skeptiske før takeoff. |
 |
| Vel oppe i lufta slappet alle av og kunne nyte utsikten. |
 |
| Et delta oppstår vanligvis når ei elv deler seg før den renner ut i et hav eller en innsjø. Men i Okavango går elvedeltaet over til våtmarker og tørker etter hvert helt ut. Det skjer i utkanten av Kalahari-ørkenen, som dekker sentrale deler av Botswana. |
 |
| Tegningene i det flate landskapet varierer veldig, og oppleves nesten som kunst der vi flyr innover området. |
 |
| Etter en halvtime snudde vi for å fly tilbake. Her var det vanskelig å avgjøre om det vi så var våtmark eller grunt vann. |
 |
Fra Maun gikk turen i sørvestlig retning, på vestsiden av Kalahari-ørkenen.
Dette skiltet har nok flere nordboer på Afrikatur fotografert. Noen har til og med prøvd seg på korrektur. |
 |
| På vei mot byen Ghantsi passerte vi D'kar. Der møtte vi disse barna. De minste syntes fotografen virket skummel. |
 |
| Etter punktering og overnatting i Ghantsi la vi ut på Trans-Kalahari Highway. Her er det ganske oversiktlig. Så fort har vi aldri kjørt på venstre side av veien før. |
 |
| Her vokser den populære Aloe-planten vill. |
 |
| Tilbake i Sebele. Den trofaste hushjelpa Sara disponerte sitt eget «servant's house» i et hjørne av hagen. Her er hun sammen med vertskapet. |
 |
Før vi reiste hjem var det noen dyr vi ennå ikke hadde sett. Vi dro derfor til nærmeste dyrereservat – Gaborone Game Reserve.
Denne kuduen var ikke særlig skvetten av seg. |
 |
| Gnuen (blue wildebeest) ser fryktinngydende ut når den viser hvitøyet, men den kan springe elegant. |
 |
| Vervet monkey er spesiell. Flokkens lederhann har blå testikler. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en leder... |
 |
| En liten strutseflokk vi er – men strutsen den er kjempesvær! |
 |
| Endelig kom vi over en sebra. Og helt til høyre er det en til, for den som kan se bra. |
 |
| Det ble nesten mørkt før vi fikk øye på neshornet. Med blitz fotograferte vi «white rhino». Egentlig er betegnelsen «wide», som henspiller på dyrets brede munn (til å beite gras med) – i motsetning til «black rhino». Den beiter mer på buskas, og er hissigere av seg. |
 |
Før vi reiste fikk vi oppleve å plukke appelsiner rett fra treet.
Siste dagen i april skulle vi så komme hjem til et delvis snødekt Sør-Helgeland.
Da vi satte oss på flyet for å dra nordover igjen, var vi enige om at dette hadde vært vårt livs reise. |
 |
|
